Å tro på julenissen...

... er faktisk noe de fleste gjør ifølge denne undersøkelsen :)

Tror du på julenissen?

Ja

Nei

Se resultatet

Innekos

Det regner noe helt vanvittig ute, og da fant jeg ut at jeg ville ha en innekveld.
Jeg har tent mange telys.
Jeg har kakao.
Jeg hører på Anne-Cath. Vestly på Spotify.
Jeg strikker.
Jeg kjøpte to engler og en julekule i London, og de pynter opp i stua.
Det er koselig å høre på regnet utenfor.
Det blir kanskje en date med Ben & Jerry etter hvert.
Jeg ignorerer lett rotet og oppvasken.
I morgen er det fredag (TGIF)!

Gamledager

Da jeg gikk på ungdomsskolen og vi hadde tilvalgsdag i data satt vi ofte og såg på de dansende hamstrene. Meget meningsfylt! Og vi hadde dem på lenge... Gå inn på denne sida og ta en titt:

Fugledansen

Jeg kan ikke danse. Jeg er litt for stiv nordmann i bevegelsene mine, og klarer ikke å få ting til å se grasiøst ut. MEN jeg liker å danse. Derfor danser jeg på Haugesund aerobicsenter. Denne uka har jeg vært på Afromoves to ganger og Danseaerobic en gang, og kost meg masse. Dette innlegget skal jeg vie til Afromoves, for jeg synes det er litt trist at de timene allerede har tatt juleferie, og jeg kan ikke trene det før til neste år.
Det er en herlig instruktør som har disse timene. Hun er opptatt av at vi skal ut i jungelen, hylle høvdingen, jakte på slanger og tigre (en liten detalj at det ikke finnes tigre i Afrika da men...) og slå ut håret. Stomp your feet, roper hun, for hun bruker ikke mikrofon. I stedet gir hun oss tommel opp hele tiden, ofte går hun ned på kne, nesten som om hun er overveldende begeistret over den lille flokken med nordmenn som prøver å bevege seg som afrikanere.
Det klarer vi ikke... Jeg føler stort sett at jeg danser fugledansen. Særlig når vi skal slå på imaginære trommer, eller vifte med armene på andre måter. Det er mzungu-dansing kan du trygt si. Men guri så gøy det er! Mannen på bildet heter Richmond Bachia og er den som har laget opplegget. Han ser ut til å ha afromovesene inne.

London - the story

Nå sitter jeg atter i Haugesund, etter ei fantastisk uke i London. En liten oppsummering:

Det ble mye sightseeing i storbyen. Big Ben, Westminster Abbey, Buckingham Palace, St. Paul's Cathedral og så meget mer.


Julen er i gang i London. I Carnaby Street var det hippie-julepynt med mye peace and love. Ellers var filmen A Christmas Carol et meget populært innslag i gatene, med massevis av julelys. Utrolig koselig! :)


I løpet av ei uke fikk vi, det vil si jeg og Helene, med oss hele tre musicals. Det ble først We will rock you, deretter tok vi Phantom of the Opera, og så toppet vi hele greia med The Lion King. Tre musicals som var knallbra på hver sin måte, kjempeforskjellige, og med utrolig dyktige sangere, musikere, og dansere.


Da jeg kom til London ble jeg svært nysgjerrig på hvorfor alle gikk rundt med sånne blomster på jakkene sine, og det var utrolig mange kranser og blomster rundt omkring. November er den måneden da man minnes alle de som har falt i kriger.


MAT! Mat er viktig, og det ble mye god mat. Hard Rock Café var et klart høydepunkt :)

Snart ferie

Jeg gleder meg til at turen skal gå til LONDON! Musicals, shopping, Starbucks, sightseeing og en god del andre gøye saker.

Livet er ikke alltid strålende. Og hver dag kan ha en million forskjellige følelser. Men til syvende og sist er det vel egentlig ganske greit...

Om morgenen er det ikke alltid like greit å være menneske... Men det tar seg stort sett opp etter hvert!

Ha en god dag, enten du sviner eller ikke!

Fort gjort å glemme

I helga har jeg vært på felleshelg på Hald. Det var veldig koselig. Vi var sju fra skoleåret 06/07, og så var det mange andre morsomme mennesker. Og felles for dem alle var et enormt engasjement for verden, for å bekjempe fattigdom, og for å spre det gode budskapet om Jesus. Særlig merket jeg det på de som hadde gått på Hald i fjor. For meg selv, som ikke hadde vært på Hald på to og et halvt år, og der det var enda lenger siden Kenya, merket jeg at engasjementet virkelig hadde sløvnet hen. Særlig etter at jeg begynte å jobbe, og har måttet finne meg til rette i en ny by, har det vært veldig lett å fokusere på meg selv. Men jeg har gjort noe ikke alle andre har gjort. Jeg har bodd i Kenya i et halvt år, og har sett slum og fattigdom på nært hold. Og selv om det ikke alltid var en dans på roser å være der, er det noen bilder som har festet seg. Den søte jenta med den skitne, rosa kjolen som alltid strålte ved synet av oss mzunguer. Tanken på at ei av jentene på Tulip hadde blitt jaget av onkelen bort fra hjemmet sitt med en stor kniv. Synet av søppel over alt, og geitene som gikk og beitet der. Personene i rullestol, eller uten bein, som satt og tigget i Allsopps. Nå har jeg fått en påminning, men hva vil jeg gjøre med det? Det var temaet under felleshelga. Fremdeles vet jeg ikke helt hva, men jeg er ute på leting.