Vente, vente, vente....

Vi har ikke saa mye aa gjore for tida saa jeg faar god tid til aa skrive blogg. Det er streik blant foreleserne, og studentene venter paa neste trekk fra universitetssjefene. Hvis de stenger universitetet maa alle studentene reise hjem. Men de fleste har allerede reist hjem, noe som forer til at vaart arbeid ogsaa blir ganske amputert. Det er stor sannsynlighet for at universitetet blir stengt i dag, fire av seks universitet i Kenya er stengt, baade Finni, Kari-Anne og Marit sine, saa det er bare meg igjen. Men det er ikke godt aa si hva som skjer, og det er litt frustrerende aa ikke vite framtida si. Paa et universitet i Nairobi fikk studentene tre timer paa aa pakke og dra hjem. Vi skal kanskje til et annet campus i dag for aa vare med i en smaagruppe, men hvis universitetet stenger, kan vi ikke reise, saa vi vet ikke en gang hva vi kan gjore i dag.
Men, men. Det ordner seg nok paa et vis. Jeg haaper streiken snart slutter, for jeg koser meg her paa Moi University, og har ikke lyst aa reise herfra. Folk er gode, ekte og veldig obs paa at de har Gud med seg hele tiden, jeg tror jeg har noe aa laere av dem.

Mzungu

Hvis jeg kommer hjem uten å kunne noe annet på swahili, vil jeg i alle fall ha lært meg ett ord. Mzungu. Hviting. Jeg er ekstremt mzungu når jeg er ute og går. Selvlysende. Ingen steder å gjemme meg.
Jeg er veldig muzungu når jeg møter på barn. De stirrer. De slutter med det de holder på med for å se på meg. De begynner å fnise og snakke seg imellom om denne mzunguen som kommer gående forbi dem. De aller, aller modigste strekker ut ei hånd og håndhilser på meg. Mange smiler. Mange sier ”How are you?”. Jeg svarer ”fine”, og ungene ser på meg nesten i sjokk: kan disse mzunguene virkelig snakke?
Mange tror ikke at vi mzunguer finnes i virkeligheten. Når de ser en mzungu på TV, blir de fortalt at det bare er filmtriks. Ingen ser sånn ut. Det er rett og slett fysisk umulig. Lurer på hvordan det må føles å se et synsbedrag i levende live?
I slummen på søndag var jeg ekstremt mzungu. CUen hadde crusade. Jeg kom, og i løpet av et par minutter hadde jeg 20 nye venner. De satt helt oppi meg. De tok på håret mitt. En liten gutt kom bort og bare stirret og stirret. Helt morsk i ansiktet. Veldig skeptisk...
Jeg hadde et håp før jeg kom til Kenya om å få det typiske misjonærbildet. En mzungu midt mellom en haug med negerbarn som kjemper om å få være med på bildet. Jeg lurte veldig på hvordan jeg skulle få det. Det er ikke vanskelig. Vær et sted der det er barn og ha med et kamera. Så er du sikret verdens nydeligste bilde.
Så; hvordan er det da å være mzungu i en svart verden? Antakeligvis mye bedre enn å være svart i en mzunguverden. Folk stirrer ikke av hat og forakt, men av nysgjerrighet. Folk unngår ikke øyekontakt, men smiler og sier hei. Folk ønsker deg ikke ut av landet, men sier karibu (velkommen) og mener det.
Men: folk har en tendens til å overprise deg. Derfor er det et godt tips å ta med seg en negervenn som kan kjøpe frukt på markedet, bære kofferten når den skal fraktes på en boda boda eller diskutere prisen på en multiplug for strøm.
Jepp, jepp... Jeg begynner å stirre på mzuguer selv, jeg...

kenya

Kenya... Jeg er i Kenya! Nærmere bestemt i Eldoret. I’m now one week old in Kenya, som Rachel sier.
OK, så hvordan er da denne plassen? For det første, veldig, veldig annerledes... Jeg er den eneste norske som er her i Eldoret, og jeg bor og jobber sammen med ei kenyansk jente som heter Rachel. Hun er ei utrolig bra kvinne. Likevel forstår vi ikke helt hvordan den andre tenker. Jeg forteller om ting som er helt selvsagte for meg, som for eksempel at man noe av det første man sier om seg selv er alderen. Her er alder en hemmelighet.
Og kristendommen er UTROLIG annerledes. De er svært konservative her. Hvis jeg går med bukse på et møte, vil ikke folk hilse på meg. Jeg kan risikere å bli frosset ut fra hele gruppa. Forkynnelsen dreier seg mye om hva du kan gjøre og ikke gjøre. Du må ikke ha kjæreste, ikke drikke, ikke røyke, ikke kle deg feil. Og de er veldig karismatiske. Jeg gikk på et morgenbønnemøte i dag. Vi gikk opp trappen, og jeg var sikker på at det ville være cirka 100 mennesker inne i rommet, basert på lyden. Men det var bare tre kvinner som sto der og ba noe så vanvittig høyt. Ellers snakker folk her så lavt at du nesten ikke klarer å høre hva de sier... Når du møter en ”brother or sister”, altså folk som er ”born again”, må du hilse dem med Praise the Lord eller Bwana Asifiwe. Og du svarer Amen. Og så fortsetter du med ”I am born again and I love the Lord”. Så sånn er det. Ikke helt rolige Norge.
Jeg har en sterk mistanke om at jeg kommer til å overleve her. Men jeg savner jo hjemme litt da. En do som en kan sitte på, å ikke bli vekket av en hane som galer klokka 4 om natta eller hunder som uler, dusj og bukser! Men jeg savner ikke 5 grader og høljende regn. Og jeg tror jeg har noe å lære av kenyanerne. Jeg har allerede lært å ikke stresse, og det er så fantastisk herlig! Jeg tror jeg kan venne meg til African Time, selv om de egentlig sier at vi bør lære dem om norsk tid...
Pjepp, pjepp. Forhåpentligvis hvis Internett fungerer en annen gang også: stay tuned for more of Mariannes adventure in Kenya!

Ja, jeg vet

Det er sagt før av mange andre mennesker. Ca 60 av dem befinner seg ofte i det samme rommet som meg på Hald. De sier:
Nå er det bare ei uke igjen til vi reiser.
Hva vil det si??
Om ei uke på denne tiden av døgnet er jeg i Kenya!
Jeg skal bevege meg fra en rød firkant til en annen...

Takk, min hemmelige venn!

Vi har hemmelig venn på Hald. Personen som har meg som hemmelig venn, er veldig snill, og har spesialisert seg på å legge ting i skoene mine når de står parkert utenfor døren til rommet mitt. Jeg har fått en Vespa!!! Utrolig kult. Tusen takk! Men jeg kan nok ikke kjøre den, for den er i 1/18-målestokk, og har ikke motor. Men jeg kan jo sette en av mine små bamser på den, og late som om Vespaen kruser rundt på sightseeing i Romas gater. Sukk... Det vil jeg også gjøre.