Marianne paa hjemmebesoek

Tirsdag fikk jeg vere med paa besok til fire familier som bor i slummen. TULIP holder paa aa rekruttere jenter som kan vere med paa programmet, og vi skulle ned og se om det som de hadde skrevet i soknaden faktisk stemmer overens med virkeligheten. (Det gjorde det ikke alltid, feks var det ei jente som hadde sagt at hun ikke har mulighet til aa gaa paa skole, men da vi kom dit var hun i full gang med aa pakke for aa reise avgaarde paa internatskole).

Aa besoke et saant hus:
Jeg dukker inn ei lav doer laget av boelgeblikk. Kommer inn i et morkt lite rom. Her er det noen stoler med papirtynne puter, dekket av heklede tepper. Veggene er av storknet jord. Gulvet er jord. Bak et forheng er det ei seng der det gjerne sover 5 mennesker om natten.
Ei mor, ei bestemor og noen smaasosken sitter inne i rommet sammen med jenta som skal faa en mulighet til et bedre liv paa TULIP. Hun sitter der helt taus. Bestemor snakker og snakker og snakker og snakker. Swahili eller stammespraaket Kikuyu.
Storesoster paa 20 aar sitter der og ammer sitt andre barn. Mannen har hun skilt seg fra. Lillebror har fullfoert barneskolen med gode karakterer. Han vil bli ingenioer, men vet ikke om han kan komme videre paa skole.

Jeg er med ei kenyansk jente som heter Sarah, som er STEMarbeider i TULIP. Siden all kommunikasjon foregaar paa Swahili og jeg ikke er saa ekstremt drevet i det spraaket for aa si det mildt, blir det til at hun snakker og jeg hoerer paa. Snapper opp et "rudi" her, et "sasa" der og et og annet "mungu", og har faktisk en viss peiling paa hva de snakker om.
Saa kommer sporsmaalet: Maryann, har du noe aa si?? Jeg sitter der taus som en osters, og klarer aa faa fram et lite "thank you for having us, and God bless you".
Vi gaar. Jeg forstaar ikke at huset jeg gaar ut fra er noens hjem. Mitt lille, naive, norske hode tror de ogsaa bare er paa besok der, akkurat som jeg er. Jeg reiser hjem til Kasarani, dusjer av meg slumstoevet, ser en film paa PCen, spiser god mat. Det kan jeg. Men de bor i slummen.

Ting som gjør meg glad

• Å se en giraff sånn helt plutselig når jeg er ute i en buss
• Når hun jeg venter på omsider kommer (etter 2 timer)
• Å smile meg inn på Hilton hotell for å gå på do
• Å interacte med folk jeg liker å interacte med
• Å finne fram i Nairobi
• Å få til å prute
• Å vaske føttene etter å ha gått med sandaler på støvete veier en hel dag (nå forstår jeg hvorfor Jesus måtte vaske disiplenes føtter)
• Å reise langt ut i ødemarka for å intervjue TULIPjenter, og få verdens varmeste velkomst når vi kommer dit
• Å småprate med portvakten
• Å kjøpe en stor bit ananas på gata, ferdig oppkuttet, skikkelig søt og god, til 1 krone, evt annen kenyansk fastfood; chapati (1,50), samosa, mango
• At sjefen vår er relaxed
• Når 5 småunger kommer og tar meg i hånda når jeg er ute og går i slummen
• Småunger som i ekstase hopper rundt og roper "how are you" ca 1000 ganger
• Å endelig spise orange appelsin igjen! (selv om den var overpriset, kostet 3 kroner...)
  

Hva er en slum?

En slum er et sted der folk bor i blikkskur. Et lite skur med en stor familie. Elendige sanitære forhold, og kloakk i rennesteinen. De som bor der har minimalt med møbler. De lager gjerne maten sin ute på gata.

Det flyter søppel i de støvete gatene, som blir gjørmete når det regner.

Kriminaliteten florerer, og hvite folk må ikke finne på å gå alene.

Folk som bor der lever under fattigdomsgrensa, og sliter med å få tak i ugalimelet de trenger.

Dette er en slum. Men hva ellers er en slum? Det er unger som springer rundt og leker med brukte sykkeldekk. Det er unger med masse livsglede som lyser opp når de ser mzunguer. De tror vi heter ”how are you” og gjentar og gjentar disse ordene som er de eneste de kan på kizungu (språket som mzunguer snakker). De minste ungene tror de andre sier oaru (litt usikker på stavemåten), et kikuyuord som betyr potet... Så vi blir kalt poteter når vi er ute og går...

De voksne sitter utenfor husene sine og smiler fint til oss. De snakker med hverandre, henger med vennene sine. Noen går på jobb. De har på seg fint vaskede klær. Ser ut som enhver annen kenyaner.

Mange av ungene på barneprosjektet som vi skal være på en del lørdager har fillete klær. Noen går med bare en sko. Men når de skal ut og leke koser de seg virkelig. Og 8åringer danser bedre enn noen nordmenn...

Slum er sammensatt. Og det er skikkelig spennende å jobbe i en slum. På torsdager skal jeg jobbe på en klinikk i slummen, startet av en australier. Her kan folk komme for billig behandling og billige medisiner (og jeg er apotektekniker...). Utrolig viktig arbeid, for det er nært menneskene som bor der, og som gjerne ikke har råd til å ta en matatu til en annen klinikk, og hvis de kommer dit har de i alle fall ikke råd til behandlingen der.

De andre dagene jobber jeg på et senter for tenåringsjenter som har sluttet på skolen, for etter barneskolen må de betale school fees. I et år får de komme på senteret, få opplæring i ting som å sy, bibelundervisning, og de får gå på skole på 9.klasse-nivå. Midt oppi dette skal jeg få være engelsklærer.

Hvordan kommer dette til å gå? Jeg tror det kommer til å bli kjempespennende. Og det viser seg at på områder der jeg ikke tror jeg kan så masse, kan jeg ofte mer enn nok. På lørdag lærte jeg bort hode-skulder-kne-og-tå til 8-10-åringene. De digget det når vi sang fortere og fortere. Det er ikke så mye som skal til...

Og journalistkompetansen kommer godt med når vi skal lage pensum for disippelskapsundervisningen til jentene på senteret, eller når vi skal skrive profiler av jentene.

Men fremdeles i startfasen, og jeg er veldig spent på fortsettelsen!

Lurt?

Hva er det lureste? Å ikke hoppe fra et tårn som er 45 meter over Nilen med bare en strikk rundt leggene, eller å faktisk hoppe? Dette var det spørsmålet som gnaget hjernen min veldig på lørdag. Jeg var nemlig ved et strikkhoppetårn ved Nilen, og der var det et reelt spørsmål. Så, Mariana Grondetgørn (som er mitt meget vakre kenyanske navn), hva velger du? Som det fornuftige menneske jeg er fant jeg ut at det ikke kunne være lurt eller behagelig på noen måte å stupe utfor et slikt tårn, og bestemte meg for at det som var lurest var nok å ikke hoppe.
Finni tok det første hoppet. Og var overbegeistret. Nesten alle de andre Hald-galningene hoppet. Og var overbegeistret. Og Mariana begynte å bli i tvil.. Spørsmålet: ”hva er det lureste” begynte igjen å kverne i hjernen min sammen med kommentaren til bungiesjefen Philip: ”Siden du bruker så lang tid på å bestemme deg, sier magefølelsen min at hvis du går opp der, kommer du ikke til å hoppe...” Den gjorde susen – jeg forandret mine prioriteringer og fant ut at det ville være veldig lurt å hoppe.
Jeg rushet opp på tårnet, signerte papirer, fikk strikken festet til beina. Stilte meg på kanten. Philip telte ned: 3 – 2 – 1 – bungie! Jeg stupte. Ikke vet jeg hva som så skjedde. Jeg skreik best av alle sammen... Strikken fikk meg til å sprette opp og ned noen ganger som en sprettball. Skikkelig sug i magen. Skikkelig kick. Ubeskrivelig følelse, og temmelig uvirkelig å tenke tilbake på. Men prøv det, prøv det!!Etterpå tok jeg imot min hyllest, meget stolt. Jeg kan nå si at jeg har hoppet i strikk! Om det var det lureste eller ikke vet jeg egentlig ikke. For min egen stolthets skyld må jeg nok si det var lurest. Og for the record: strikkhopp har en ekstremt trygg ulykkesstatisktikk, den er nærmest fraværende. Jeg har gjort ting i Afrika som er mye farligere: for eksempel å kjøre matatu eller å gå langs veien... Eller, som jeg gjorde i dag, å dusje i en dusj som plutselig fant på at den ville kortslutte (men jeg fikk ikke noe strøm i meg altså!!).

Jepp, her ser dokk en vettskremt Mariana i svevet...
Godt fornoyd!

Infieldkurs

Naa befinner jeg meg i et land jeg aldri foer har vaert i, nemlig Uganda. Laererne vaare, Oystein og Harald, har tatt seg en liten svipptur til Afrika for aa snakke med oss, og det er jo koselig. Bor paa tidenes backpackerhotell, Blue Mango. Hvis du soeker etter det paa internett faar du ganske mange treff. Og naa bidrar jeg til at treffprosenten stiger litt til. Der skal vi vaere i ei uke og laere om hvordan vi skal gaa videre i oppholdet vaart for aa faa mest mulig ut av det. Som Paulus sier: jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som ligger foran. Naa er det ny start og nye muligheter. Vi har vaert en gang paa det nye arbeidsstedet vaart, et senter som heter Tulip, som ligger like utenfor Korogochoslummen i Nairobi. Kvinna som driver senteret var veldig opptatt av at vi skulle gjoere det vi brenner for, og vi hadde en runde der vi sa hva vi kunne tenke oss. Saa naa leser dere bloggen til en laerer-strikkeinstruktoer-dispenserist-bibelundervisningsforfatter. Ikke verst... Jeg ber og haaper paa givende arbeidsoppgaver.
Infieldkurs er en god anledning til aa forberede seg mentalt paa det som ligger foran. I dag skulle vi skrive ned droemmene vaare for resten av perioden. Og vi skulle finne golden moments fra tiden vi har hatt til naa. Veldig viktig!
I kveld skal vi paa kino! Det har jeg ikke gjort hele tiden mens jeg har vert i Kenya. Kampala er en saann by der det er lov aa vere ute etter at det har blitt morkt! Me like!
I gaar kjoerte eg bodabodamoped! Det va skikkelig stiligt!! Vind i haaret og full fres forbi alle bilene som va stuck i jammen. Tror eg ska bli mopedtaxisjaafoer i Nairobi. D hadde komt godt med i jammen der.
Mer om infield etter hvert tror eg me seie. Fram t daa ska eg do Uganda; har spist matoke og millet, kjoert matatu med blaa ruter paa siden i stedet for en gul linje og ellers gaatt over veien paa maater som ville faatt meg drept i Kenya.
Bis dann!

Norske aviser!!!!!!!!!!!!

Marit og Kari-Anne foran Bujauali falls paa Nilen. Vi tok en tur for aa se Nilens vugge og noen ganske imponerende stryk.

Godt nyttår

Godt nyttår!

Håper alle denne bloggens lesere hadde en kjekk feiring, og at 2007 foreløpig er et bra år!

Nyttårshelga mi har blitt tilbragt på Ezrakonferanse, fullpakka med program. Konferansen var over fire hele dager. Hver dag var det to møter, bibelgruppe og tre seminar. Pluss at de hadde lagt inn tid til bønn klokka 6 om morgenen. I tillegg skulle vi få inn tre måltider... Så det var ganske travelt for å si det mildt. Men det var faktisk bra. Spesielt lovsangen og talene til hovedtaleren, som var amerikansk. Syntes det var lettere å følge med på talene til han som var fra en vestlig kultur, enn talene til en kenyaner. Jeg skjønner rett og slett ikke alltid hva kenyanere snakker om. Og humoren tar jeg i alle fall ikke...

Nyttårsfeiring i Kenya... Uten raketter. Men klokka 12 ble folk helt ville. De blåste i fløyter, hadde bruskrig, danset og sang. Og en hel haug med klemmer. Jeg ble nesten helt utslitt. Hadde vi hatt fyrverkeri hadde jeg blitt hodegal i tillegg... Men etter 35 minutter var de fleste forsvunnet, trygt plassert i hver sin køye, med hvert sitt teppe og laken. (Forstår likevel at det er litt forskjellig fra i fjor, da de fleste ikke klarte å være våkne lenger enn til kvart over 12).

Og det ble ikke noen sein morgen 1. nyttårsdag, med nyttårskonsert og nyttårshopprenn på TV. Det var opp klokka 7, til en ny dag fullstappet med seminarer. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at jeg var veldig trøtt den dagen, og neste dag... Men det har vært en inspirerende konferanse. Jeg har lært mye, og blitt utfordret. Lært om Den Hellige Ånd på en veldig lite svevende måte (spesielt i pinsemenigheter blir gjerne Den Hellige Ånd bare omtalt som en kraft som slår folk i bakken og får folk til å tale i tunger, her var det mer snakk om Åndens frukt), lært om 5. mosebok (jadda), HIV-Aids, og enda mer.

Så nok en gang, godt nytt hår, og håper dere klarer dere bra til jeg kommer hjem (det er i år...)

Dette er meg og Isaac, han som var i Stavanger i fjor

Kenya ligger to timer foran Norge, saa for aa gjoere alt riktig ventet vi norske til klokka 2 for aa feire norsk nyttaar ogsaa. Med sjokolade, chips og noen faa kenyanere.