Den siste skal bli den første

Fettbrenner heter en time på Haugesund Aerobicsenter, og den liker jeg godt å gå på. Selv om det er en ”blå” time, som er vanskeligere enn gule, går jeg på timene. Jeg er ugrasiøs som danser, selv på aerobic, det er ikke noe å si på det. Hvis jeg hadde vært med på so you think you can dance, hadde de vist meg på reklamen for programmet i ukevis, for å vise talentløshet. Derfor, når jeg går på fettbrenner, som er en aerobictime, stiller jeg meg bakerst, for å svette mest mulig og synes minst mulig. Men som sagt, dette er en ”blå” time, litt mer komplisert. Plutselig snus trinnene, og de som står bakerst i salen står plutselig fremst. Og da må jeg ta trinnene uten å ha noen å se på. Og alle kan se på meg. Venstre bein opp? Eller var det høyre? Det blir en slags mellomting. Kommer jeg til å lære neste gang, slik at jeg stiller meg en annen plass? Ikke vær for sikker på det. Men jeg vet i alle fall at den siste svært ofte blir den første.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på denne bloggen her, ja.

Sist helg var det Sildajazz i Haugesund. Sild? Det var en liten bod som solgte sild, men det var ikke overveldende mye av det, men de mange 50åringene som går ut på byen et par ganger i året sto en smule ukomfortabelt med sine bakte poteter. Jazz? Kanskje inne på barene. Men det kostet 250 kroner å komme inn, dermed ble det de gratis plassene på meg, søster Therese og Olav. Så kjekt ble det, men Sildajazzen burde skifte navn til ”bakt potet-overprist-jazzen.

Å glemme

Hva har jeg glemt nå da?
først og fremst å oppdatere bloggen min
Dernest minnepinnen der et fantastisk bra blogginnlegg fra i går ligger, som jeg skulle legge ut i dag. Den som venter på noe godt, venter ofte forgjeves, men jeg skal prøve å huske.
Distre som jeg er.

Spørsmål: hvor mange ganger er det mulig å sjekke om døra er låst, eller at håndbrekket er på, eller at vekkerklokka står på 06:45?